Jotunheimen Rundt 2013 med Astrik

eg som sofagris for 3 år siden

Jeg som sofagris for 3 år siden.

3 ½ år etter at jeg veide nesten 90 kg skulle jeg ut på en ny reise som ble et eventyr med mye følelser med alt fra hysterisk glede og til sorgløs fortvilelse. Jotunheimen skulle beseires fra sykkelryggen.

I 2011 var jeg så vidt kommet i gang med sykling og var for første gang på årsmøte til

Hvis jeg klarer Jotunheimen så skal denne få en fin plass i huset.

Hvis jeg klarer Jotunheimen så skal denne få en fin plass i huset.

Askøy sykkel & triathlon klubb. Der ble Jotunheimen Rundt presentert for medlemmene av blant annet Bendik Clausen. Den kvelden ble det sådd et frø i meg med tanke på å sykle rittet. Det tok meg 2 år før det frøet hadde fått nok næring til å spire.

Våren 2013 begynte jeg å få større problemer med en skulder som har murret siden i fjor sommer. Det førte til at jeg begynte å sykle mer og mer utover våren, for når jeg syklet så var skulderen mer i ro en ved løping. Mer sykling og behandling hos fysioterapeut gav stadig fremgang på sykkelen. Det var da frøet begynte å slå blomst. Jeg tok kontakt med Bendik for mer informasjon om gjennomføring av turen. Han var klar for å hjelpe meg. Jeg visste da at det var andre i Astrik som ønsket å prøve seg også. Jeg søkte etter flere gjennom klubben, og det førte til at vi ble en gruppe på 4 stykker som ville prøve oss sammen. Ikke nok med det, Bendik som hadde syklet Jotunheimen flere ganger før sa at han ville stille opp for oss og prøve å lose oss fra start til mål som samlet gruppe. Så nå var det bare en ting som kunne stoppe meg og det var en dårlig værmelding.

Hjertet av Norge.

Hjertet av Norge.

Etter å ha sjekket værmeldingen nesten hver time i en hel uke og pakket utstyr i ”hodet” i dagevis så var dagen for turrittet kommet. Værmeldingen så ganske lovende ut og utsytet var endelig pakket. Så nå var det snart alvor.

På plass i Lærdal som er startstedet møtte jeg resten av Astrik gruppen. Vi var 7 stykker fra klubben som stilte til start. 4 debutanter og 3 ”veteraner”, hvor av Claus Clausen stilte for 23. gang av 23 starter. Valg av klær er alltid et stort tema, men jeg hadde bestemt meg dagen før hva jeg skulle ha på meg. Vi skulle tross alt sykle inn i natten og opp i 1000 meters høyde med temperaturer ned mot 2-3 grader, så riktig klesvalg var viktig. Jeg hadde også mulighet til å legge ut ekstra klær ved noen matstasjoner underveis, noe som jeg gjorde.

Bendik, Stig, Anne, Trond, Lisbeth, Arild og Claus.

Astrik ved Bendik, Stig, Anne, Trond, Lisbeth, Arild og Claus klar for Jotunheimen Rundt.

Klokken 2110 gikk startskuddet for Jotunheimen Rundt som er kalt Norges tøffeste turritt med en distanse på 430km og med 4600 meter stigning der 3 fjelloverganger skulle forseres. Målet var enkelt og det var å fullføre samlet sammen med gruppen. Det gikk i et forrykende tempo ut fra Lærdal og det roet seg ikke før vi selv valgte å slippe opp og kjøre i eget tempo etter ca 15km. Oppover mot Filefjell syklet vi rolig og kontrollert og vi kjente at det var riktig.

Inn i kvelden vi syklet og det ble ikke i solnedgang. Nei det begynte å regne mer og mer. Etter å ha vurdert frem og tilbake så bestemte vi oss for å stoppe for å ta på oss regnjakker og hansker med lange fingrer. Steike jeg var glad for at jeg hadde tatt med regnjakken, for den hadde jeg vurdert vekk etter å ha studert YR hver time i et helt døgn. Regnjakken reddet nok den første delen av natten for meg. Jeg var allerede blitt skremt av hva som kunne møte meg videre. Vi nådde toppen av Filefjell men jeg gruet meg litt for den bratte nedkjøringen fra fjellet. I skumringen bar det utfor for en kald kropp i regn med våt veibane. Syklist på syklist for forbi meg og gruppen, ja ja vi kjører på sikkerhet. Vel nede var det som om jeg var kommet til sommeren. Temperaturen var høyere og regnet gav seg. Steike kor glad jeg ble. Det samlet seg en stor gruppe rundt oss nå og vi kjørte ”billig” nedover dalen mot først matstasjon i Vang.

Kveld blir natt.

Kveld blir natt.

Vi fulgte planen vår og syklet forbi første matstasjon, så plutselig var vi alene på veien. Det tok ikke lang tid før oss 5 var 7 så 9 og til slutt var vi en gruppe på ca 15-20 syklister som ankom Fagernes. De første 145km var tilbakelagt og klokken var rundt 0215 om natten. Det var tid for litt mat og pissepause. Jeg hadde ekstra klær her men valgte å fortsette med de samme klærne til tross for at jeg var litt våt. Fikk ikke så mye mat i meg her og det kom jeg til å få svi for senere.

Når natt går mot dag.

Når natt går mot dag.

Etter ca 10 minutter bar det videre inn i natten. Vi hadde nå samlet en ”allianse” på ca 12 syklister. Retningen var Beitostølen. Det gikk jevnt og trutt oppover og jeg fikk litt problemer med småkvalme. Jeg måtte av og til bremse Lisbeth som fremdeles hadde ”full ladede batterier i kroppen”. Resten av turen kalte jeg henne bare for Duracellen. Etappen fra Fagernes og til Beitostølen husker jeg ikke så mye fra. Trøtthet og kvalme blir minnet fra den etappen. Å ja jeg husker en ting på veien og jeg tror jeg var den eneste som oppdaget den. Jeg gjorde de andre oppmeksom på den. Det var verdens største sopelime, som er 12,51 meter lang og veier 780 kg. Vi trillet inn på Beitostølen rundt 0430, natten var blitt til morgen. Solen var begynt å hilse så vidt på oss. Her fant jeg sekken min som var kjørt ut. Jeg tok av meg regnjakken og fikk på meg en tykkere sykkeltrøye. Vi tok alle sammen på oss tørrere klær her. Det bugnet i god mat her, men jeg var fremdeles kvalm og klarte ikke å få ned en dritt. Hvordan skulle det gå med meg når ikke jeg fikk mat i meg? Svaret ville nok komme på et tidspunkt. Situasjonen jeg var i nå var en jeg hadde tenkt på før jeg startet. Jeg er avhengig av nok søvn, og får jeg ikke det så blir jeg uvel. Men jeg hadde et Ess i ermet. Jeg jobber på TINE og der produseres det noe som heter E+. Det er et produkt som blir solgt til alders og sykehjem og er full av energi. Jeg fikk i meg litt av det så nå fikk jeg se hvordan det ville gå fremover.

Matstasjon på Beitostølen.

Matstasjon på Beitostølen.

Ut på veien det bar igjen etter ca 15 min pause med en gruppen på ca 10 stykker. Vi var nå i ca 900 meters høyde med retning Valdresflya i en høyde av 1389 meters. Selv omdetgikk oppover og oppover så prøvde jeg å suge til meg naturen rundt meg. Valdresflya var vill og vakker.

Over Valdresflya.

Over Valdresflya.

Vinden var sterk men det var andre krefter som også begynte å bli sterk, og det var morgensolen som glimtvis kom igjennom. Selv om Valdresflya var seig så vil jeg se tilbake på den som utrolig vill og vakker. Uten å nevne navn så var det andre som nå begynte å bli ”sliten og uvel”, mens jeg begynte å bli kvitt kvalmen. Nå var det om å gjøre å ta vare på hverandre, og det klarte vi. Vi nådde toppen av den endeløse fjellovergangen. For dere som har sett filmen Trolljegeren så tror jeg at jeg så en ”Jotne” der oppe i Jotunheimen men det sa jeg ikke til de andre. Vi snirklet oss nå nedover igjen til tregrensen og både varme og humøret begynte å stige på alle sammen. Natten hadde tatt på men nå koste jeg meg skikkelig. Vi bikket nesten 250km og 10.15 timer på veien da vi kom til matstasjonen på Ransverk. Nå ville jeg ha frokost. Jeg tror jeg drakk opp all melken som de skulle ha til kaffen der oppe men jeg måtte ha MELK. Skiver med fenalår og melk attåt, livet kunne ikke bli bedre. Hold på å glemme å si at jeg hadde drukket vørterøl  på de andre matstasjonene og det avsluttet jeg frokosten med. Etter en bedre frokost kunne egentlig ikke noe gå galt i fortsettelsen trodde jeg Trondtri supemann.

Ransverk matstasjon.

Ransverk matstasjon.

Nedtellingen var begynt for nå hadde vi passert halvveis. Etappen fra Ransverk og til neste matstasjon som var Lom legger jeg ikke så mye i. Den første delen var på veier i skogen. Veien brakte oss frem til en meget bratt nedkjøring til Vågåvannet, steike her gikk det fort, og stor fart liker jeg ikke. Veien langs Vågåvannet er ikke flat men i forhold til det vi hadde forsert så var det ingenting. Lom tok i mot oss som en storby. Hadde sett så mye fjell og vidde nå at tettstedet fortonet seg som en by. Varm pastarett med melk gled lett ned. Hadde lyst på mer enn en porsjon men ønsket ikke å sykle videre med stinn mage. Vørterøl ble innatt før jeg skiftet fra tykk sykkeljakke og til en vindjakke. Atmosfæren og stemningen i Lom var varm og avslappet. Nå hadde vi lagt bak oss 12.30 timer og 293km. Tankene mine hadde fokus på at det ”bare” var 140km igjen nå. Jeg viste nå at jeg ville klare å gjennomføre turen hvis jeg ikke ville bli utsatt for et uhell eller at sykkelen sviktet.

Bendik og Anne i Lom.

Bendik og Anne i Lom.

Ut fra Lom og oppover Bøverdalen i retning Sognefjellet ble vi møtt av meget sterk motvind. Gruppen som hadde holdt sammen siden Fagernes sprakk nå opp. Det var bare 3-4 stykker som fortsatte i vårt tempo, vi syklet nå visstnok for seint for dem. Ja ja vi hadde hatt nytte av hverandre lenge nå. Bøverdalen gikk inn i første Sognefjellsbakke som viste seg å bli brattere og brattere i takt med at kreftene i beina forsvant. Oss 5 fra Astrik ble også splittet her, vi måtte bruke fokus på egen tråkkfrekvens.

Vi samler troppene etter første stigning opp Sognefjellet.

Vi samler troppene etter første stigning opp Sognefjellet.

På toppen av den først stigningen fant jeg Bendik liggende i le bak en bil, for vinden var fremdeles sterk. Bendik fortalte at nå skulle vi nedover et stykke før vi skulle ta fatt på de to siste stigningene opp til Sognefjellet. Å sykle nedover høres jo fint ut men ikke når vi

Astrik mot Sognefjellets topp.

Astrik mot Sognefjellets topp.

blir fortalt at vi må ta igjen den tapte høyden i neste stigning. For å gjøre meg ferdig med Sognefjellsbakken så var den seig som bare f…….. Det positive var naturen og at solen begynte å vise sitt sanne smil. Da jeg bikket 1400 meter på gps’en min skjønte jeg at toppen var like om hjørnet. Med 1 minutts mellomrom landet vi sliten ved Sognefjellshytten som var matstasjon. I solen i 1440 meters høyde ble vi servert nystekte vafler med rømme og multesyltetøy. Jeg nøyet meg med 2 vafler og kaffe. Ryktene gikk om at deler av Astrik gruppen var oppi 5 vafler. Her kunne jeg ha blitt en stund men landeveien kalte på oss. Nå hadde vi vært på veien i 15.43 timer og tilbakelagt 343km.

Sognefjellet 1440 m over haver.

Sognefjellet 1440 m over haver.

Jeg følte meg lett i kroppen når vi toget videre over toppen av Sognefjellet. Før jeg fikk tenkt meg om så bar det utfor. For å si det slik så var jeg trøtt i rygg og nakke på veien opp til toppen, og jeg fikk like vondt de samme plassene på vei ned. Bakken er lang 20 km og

Fremdeles snø over Sognefjellet.

Fremdeles snø over Sognefjellet.

den er sinsyk bratt og lang. Var ikke så mye jeg fikk med meg av naturen på vei ned. Jeg registrerte at jeg passerte Turtagrød. I slike bakker er det 110% fokus på sikkerhet. Jeg er en pingle i nedoverbakker men det driter jeg i. I bunnen ved Fortun sto deler av gruppen og ventet. Nå var det av med vindjakke og buffen jeg hadde på hodet. Det var sommer i Fortun og sommeren fulgte oss resten av dagen. Videre fra Fortun i retning Sogndal med bare ca 60km igjen. Vi satte fart nå for første gang på lenge.Gruppen på 9 stykker gjorde en kjempejobb, alt var bare lykke. I lykkerusen smalt det plutselig bak meg. Anne og en annen deiset i bakken. Heldigvis var farten lav på dette tidspunktet så det ble ”bare” et kutt i albuen. I mangel på førstehjelpsutstyr ble buffen hennes ble brukt til bandasje. Det viste seg også at sykkelen hadde fått en så passe trøkk at det ikke var mulig å sykle videre på den med det samme, giret var også skadet. Bakhjulet var så skjevt at det tok bort i bremseklossene. Eneste løsning var å koble fra bakbremsen, noe som ble gjort. Giret ble brekket på plass slik at hun kunne fullføre dog med dårlig gir. Etter 10 minutter var vi på veien igjen.

Å så smalt det.

Å så smalt det.

Å hei hvor det gikk videre, Sogndal her we come, men så var det bom stopp igjen. Vi hadde møtt Hafslo bakken. En liten bakke i forhold til hva vi hadde vært gjennom, men nå var beina tom for krefter på grunn av at kroppen var tom for næring. 8 til 10 km viste det seg at den bakken var i ett strekk. Vilje her we come. Jeg karret meg opp bakken der jeg snakket med meg selv. Ja jeg snakket også til de andre på toppen og tryglet dem om å roe det ned over toppen slik at jeg fikk tatt meg inn igjen. Det klarte jeg og nå var det faktisk full peising på hele gruppen mot mål. Det kom en gruppe fra Rye susende forbi oss, jeg bet tenna sammen og vi ble liggende i ryggen på dem helt inn.

MÅL i Sogndal, etter 430km, var en meget sterk opplevelse . Jeg sammen med fire andre fra Astrik hadde klart vårt mål med turen. Vi var en enhet da vi startet og vi avsluttet som en enhet. EN FOR ALLE, ALLE FOR EN. Jeg og Anne som har hatt dette i tankene i 2 år nå felte noen tårer der vi sto i gledesrus i målområdet.

Mål Sogndal.

Mål Sogndal.

EPILOG:

430 km på en sykkel gjennom 19 timer sammen med gode sykkelvenner har vist at vilje er en nøkkel for å klare det ”umulige”. Jeg har løpt maraton, ultraløp, deltatt i Ironman flere ganger m.m. Jeg og andre trener på hundrede av timer i året fordi vi koser oss med trening sammen med gode venner. Og det hjelper med et godt treningsgrunnlag når kroppen skal utfordres. Dog så er det for meg tilslutt VILJEN som bestemmer utfallet av en utfordring som Jotunheimen Rundt er.

430 km var et slit men en eventyrlig reise i noe av Norges villeste og vakreste natur. Jeg reiste gjennom natt og dag, noe som jeg ikke har opplevd før. Natten gav meg stillheten på veien. Morgengryet gav meg lys og varme. Dagen gav meg krefter og vilje. Fjellet var vilt og vakkert. Skogen ga le for vinden. Engene og dalene viste at Norge lever og at vi trenger norsk landbruk.

430 km skaper samhold, respekt og omsorg for andre mennesker. 5 stykker som jeg ikke kjente godt fra før av gir og tar av hverandre gjennom natt og dag. En gruppe kan bli utrolig sterk hvis en løfter hverandre. Takk Anne, Lisbeth, Arild og ikke minst våres gruppeleder Bendik. Jeg bare sier MINNER FOR LIVET.

Trondtri

Om RunForFunMan

- Alder 52 år - Bosted Askøy - Kone + 2 barn - Jobb - TINE - Hobby: Follesø Mannskor Follesø Mannskor Trim Bergen Løpeklubb
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.